Stikkord

, ,

Det var vel ikke uventet.

Etter Hans Rotmos noe politisk ukorrekte utspill om manglende fødselskraft hos norske kvinner (var det i gatemagasinet Sorgenfri?) for et par år siden, så hadde vi jo ventet på noe sånt. Den gamle radikalers frykt for syndfloden. Vi har sett det før: Det danske partiet «Fælles Kurs» bygde på det samme. Nostalgisk venstrekonservativ mimring med brodd mot kapitalister og innvandrere. Historien har forsåvidt også sett noe lignende lenge før dette også, uten at vi skal rippe opp i Europas trøblete siste hundre år.

Dette er ikke Rotmo som man husker ham fra 70-åra. Det er i alle fall ikke Kristian Schravlevold, Rotmos alter ego i Vømmøl Spellmannslag. Dette er filleproletariatets klage. Dette er alkoholikeren Ola Uteligger som ligger nedbrutt og sykelig under Nidareid bru og ser at innvandrerne går forbi ham i køen på NAV. Og klager over livets urettferdighet, som om han har noe særlig mer rett på oljearbeidernes inntektsskatt enn en arbeidssøker fra Lahore eller Krakow.

Teksten i «Vi fra andre» er bare pinlig. Den er ikke morsom. Den er enten en Stutum-tekst, noe som bare fungerer om et stort flertall kan le av overdrivelsene, eller et seriøst innlegg, noe som bare fungerer hvis man kan legge fram noe som ligner på fakta. Her fungerer det dårlig. Hasj, løk og (islamittisk?) revolusjon er en flau representasjon av Norges innvandrerbefolkning, både som ironi og som saklig debattinnlegg.

Begrep som «rasisme» kan foreløpig ikke brukes. Med mindre man kan utlede av det lille diktet at det finnes «raser» og at noen av disse er bedre enn andre. Og det skal man søren meg lete lenge etter for å finne. Man skal være ganske blåst i hodet for å finne støtte til terror og massedrap for å finne det. Men blinde høner kan tydeligvis også finne grus.

Vi skulle ønske det fantes en kulturpersonlighet som kunne ta opp de faktiske problemer med svensk språk, ortodoks-katolsk moralfilosofi og muslimsk faktaforakt i kontakt med norsk væremåte, vårt språk, vårt inngrodde tvisyn og vår autoritetsagnostisisme. Rotmo faller fullstendig gjennom. Det iskalde og faktaorienterte raseri over kapitalister og prester fra «Vømmøl’n» og «Vårres Jul» har blitt smålummert konspirasjonssludder. Vi tror ikke det er tilfeldig at teksten er sunget på Kebabøstlandsk; Rotmo klarer ennå ikke legge hele seg selv inn i teksten, synge den på inntrøndersk og bruke Dere i stedet for Vi.

Uansett.

En dårlig tekst og et mistenkelig politisk standpunkt burde ALLTID frita enhver fra videre sensur. Vi er ikke spesielt glad i de politiske synspunkt til Knut Hamsun, Elvis Presley, Adam Baldwin eller Bertolt Brecht. Eller Hans Rotmo, verken som AKP-er eller innvandringsmotstander. Vi ville likevel kunne tenke oss å se og høre alle disse på lerret og scene. Kristian Seltun i Trøndelag Teater er derfor bare dum. Eller korttenkt. Naturligvis kan han sette opp et stykke med musikk av Rotmo, Presley og JS Bach. Eller med tekst fra Matteusevangeliet, som på ingen måte er mer hatefullt enn en fjåsevise fra Vømmøldalen.

Advertisements