Stikkord

,

Marsmarken elsker opera.

Kunstformen gir seg ikke ut for å være realisme – her blir filmens og teaterets håpløse bestrevelser på å skape en representasjon av virkeligheten lagt bort og man søker å finne kjernen i hva det vil si å være menneske. Og så kommer fjollete kostymer, vibratosang, timeslange dødsscener og den flotteste musikken man kan tenke seg i tillegg.

Iblant mangler noe.

Av og til er librettoen for dårlig. Mozarts fuglefangerfjas er en tøysete historie uten spesielle kvaliteter. Men musikken er fabelaktig, og med god regi og dyktige musikere og sangere er det en flott opplevelse.

Av og til er utøverne sub pari. Lite å gjøre med. God historie og god regi kan likevel gi oss en flott kveld.

Men det verste er hva Den Norske Opera til stadighet gjør: Vanærer med vilje en god historie og fremragende fremføring med ødeleggende kostymer, kulisser og regi.

Vårens oppsetninger med Tristan og Isolde og La Bohème:
Hva gjør to sykesenger i skipet fra Irland? Hvorfor ligger det to nakne mennesker i disse sengene? Hvorfor bygger en gutt med klosser i bakgrunnen?
Hvorfor har Rodolfo blitt vaskehjelp på sykehuset? Og hvor kommer sykehuset fra? Kan man ikke la stakkars Mimì få lov til å dø i kollektivet, fattig, uten leger til stede?

Hva tenker man på? Er man så dritt lei klassiske oppsetninger at man gjør «morsomme» varianter for sin egen skyld, uten å tenke på hva komponisten hadde tenkt eller hva publikum ønsker?

Vi har ikke noe imot en stram oppsetning i Brechts ånd. Vi kan også like geniale nyfortellinger a là West Side Story fra Romeo og Juliet. Men å fornedre Wagner med å fremstille Lohengrin, svaneridderen, som en tykkfallen idiot med en badering rundt livet (observert for ikke få år siden) inspirerer ikke nye gale konger til å bygge slott til operaens ære (ref. Ludwig II og Neuschwanstein) eller publikum til å vende tilbake.

Nåh, vår hjemlige opera er ikke den eneste. Forrige året fikk vi en TV-sendt Rheingold som var til å gråte blod av. Guder på Segway? Virkelig? Woglinde kledd i aluminiumsfolie og gladpack nedsenket i en glasstønne med vann – er det slik vi ønsker å se en Rhindatter?

En gang var operaen folkeforlystelse. Jeg vil virkelig like å se det mennesket som betrakter disse framsetningene som første gangs opplevelse av opera og så lar seg friste til å dra tilbake.

Advertisements